INNSPILL VARANGER BEITELAG – Arnt Støme

I den nye loven må det være helt klart at all motorisert ferdsel ifm næringsutøvelse er tillatt.
I dag er det tvil om forståelsen av ordlyden i loven pga rundskriv Nr: T-1/96,
hvor det under avsnittet Transport til faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæringen, § 4 første ledd bokstav c, står blant annet følgende :

«Bestemmelsen gir ikke adgang til å nytte terrengmotorsykkel i forbindelse med sauesanking»

Dette er strengere enn formålet i dagens lov og skaper stor usikkerhet for oss sauebønder.

Og hvorfor det ? Jo, i første rekke fordi formuleringen fra 1996 er utdatert og ikke i tråd med utviklinga og effektiviseringa i jordbruket siden da. Som vi alle vet er antall gårdsbruk i drift gått kraftig tilbake. De brukene som er igjen må drive større og mer effektivt enn før for å klare seg. Mekaniseringsgraden øker, buskapen øker, arealet på gården øker, mens antall personer som skal utføre arbeidet er kraftig redusert.
I saueholdeter er dessuten økonomien så skral et de fleste bønder må jobbe utenom gården for å få det til å gå rundt.

Varanger beitelag har i overkant av tusen sau/lam på beite i kommunene Vardø/Vadsø. På grunn av de fleste brukene i området er lagt ned er det ikke lenger mulig med fellessanking sånn som før i tida. Nå er det stort sett kun en person med ATV og gjeterhunder som gjør denne jobben på ukedagene, med ekstrahjelp fra de andre saueeierne i helgene. Altså langt færre folk pr dyr.

Bønder har alltid brukt tilgjengelig teknologi for å utvikle gårdene. Hest og vogn, ljå og slåmaskin, forhøster og lessevogn, rundballepresser. Rasjonell mekanisering hele veien. Denne effektiviseringsgevinsten ligger også i beregningsgrunnlaget for jordbruksoppgjøret.

Litt historikk.På sekstitallet brukte vi mopeder, på syttitallet tohjuls terrengmotorsykler, på nittitallet begynte firehjulsmotorsyklene (ATV) å komme.

I dag er disse traktorregistrert med maks tillatt hastighet 40 km, og like viktig som de andre maskinene på gården. Dette er lette og sikre kjøretøyer som vi er helt avhengig av for å få sanket dyrene hjem på en rasjonell og forsvarlig måte før sneen kommer.
Det er også svært viktig både økonomisk og for logistikken å fylle dyrebilene med lam til avtalt tid, slik at slakteriene kan drive effektivt og få inn nok tonnasje til å betjene markedet når det er sesong for lammekjøtt.

Hvordan er så konsekvensene av denne næringsaktiviten i det kulturlandskapet og høstingsområdet som bygdefolket har brukt så lenge det har vært bosetning her ?

Etter over femti års erfaring, faktisk ingenting, ingen registrerbare skader på naturmiljøet. Tilstanden er som før. er vi tar hensyn og forstyrrer ikke rein. Vi leiter og følger beitemønsteret til sauene, sanker dem over store områder ned langs de gamle kjerreveiene til bygdene. Det er så godt som ingen skader etter dette i terrenget. Kjøringa pågår dessuten i en ganske kort tidsperiode på høsten, det er ingen nyfødte eller nyklekkede da, med svært liten forstyrrelse for naturmiljøet eller andre brukere.

Heller ikke reindriftas kjøring i næringa ser ut til å ha merkbar negativ effekt.
Det er mulig iblant å se spor av aktivitet og ferdsel, men sånn er det i hele Finnmarks kulturlandskap. Det har vært noen før oss i fjellet.

Reindriftsnæringa har ingen slik begrensende formulering i lovverket. Det ville i så fall betydd avvikling av moderne reindrift.

Sauene våre oppholder seg mesteparten av beitesesongen i samme beiteområde som reinen gjør. Det gir derfor ingen mening å forskjellsbehandle sauebønder og reineiere i lovverket. Dette må det rettes opp i.

For Varanger beitelag, Arnt Støme