«Funksjonshemming» er et grunnlag for å få dispensasjon til motorferdsel etter dagens forskrift, § 6.
Begrepet favner en mangeartet gruppe og skjønnsutøvelsen kan bli flytende og uklar selv om det skal dekke ulike behov. Jeg mener regelverket bør skille mellom tre typer funksjonshemminger, dersom reglene fortsatt skal være like strenge fremover:
1) Personer som har medfødte og varige bevegelseshemminger.
2) Personer med kortvarige eller lavere grad av funksjonshemminger, hvor de er mindre mobile i kun en del av livet eller har mulighet til å finne alternative utfartsmål når helsen reduseres etter å ha hatt en større bevegelsesfrihet tidligere. (Typisk i denne gruppen er eldre som får en svekket helse pga. høy alder.)
3) Personer som har en midlertidig bevegelseshemming, eks. etter en operasjon.
Gruppe 3 bør ha høyest terskel etter dagens regelverk.
Gruppe 1 bør positivt diskrimineres. Dette er en gruppe som har medfødte lyter og/eller svært langvarige funksjonshemminger. Funksjonshemmede med stekt nedsatt forflytningsevne er en gruppe som generelt har en begrenset livsutfoldelse gjennom hele året, men som med scooter får større mulighet til å komme ut og i naturen i vinterhalvåret. Med en mer liberal praksis overfor denne gruppen kan man altså bidra til større livsutfoldelse i deler av vintersesongen.
Dette er en positiv diskriminering som er lovlig etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og som er i tråd med lovens formål om å fremme likestilling uavhengig av funksjonsevne, – ved at flere med funksjonshemminger kan oppnå en mer normal livsutfoldelse gjennom å få tilgang til uteliv på scooter på vinteren. (§§ 1, 5, 6 og 7) .